Välj en sida

”Tingene som forteller psykiatriens historie i Norge forfaller og forsvinner. Det som kunne gitt oss kunnskap om de mange menneskene som har levd, arbeidet, lidd, gitt eller fått hjelp og behandling innefor psykiatrien, blir skrot som bør kastes. I like stor grad som psykiatrihistorien er mangelfullt ivaretatt, er interessen for den, og overbevisningen om at den er viktig og nødvendig, stor.

– Jeg har sett på nettet at det ligger rapporter og journaler slengt utover gulvene der. Hva faen er det for slags oppførsel! Det sier sitt om hva slags menneskesyn som har fått lov til å herske. Uverdighet avsluttes med uverdighet, sier Ingvar Ambjørnsen, som skrev sin debutroman, 23-salen (1981), om erfaringene fra sin tid som ufaglært pleiemedhjelper på Lier i 1974 og -75.

Hvordan skal norsk psykiatrihistorie bevares og fortelles? Hvordan skal kildene til kunnskap velges ut? Hvem skal avgjøre hva som er de viktige historiene? Med utgangspunkt i Lier Sykehus, graver denne utstillingen fram noen av de fortellingene og stemmene som finnes i de psykiatriske institusjonenes historie. Vi møter bl.a. en pasient, en klinikksjef, tidligere pleiemedhjelper og forfatter Ingvar Ambjørnsen, som skrev sin debutroman 23-salen om erfaringene som pleier fra Lier sykehus, en tidligere ansatt gjennom 40 år, og folk som tar seg ulovlig inn i de folketomme bygningene på sykehusområdet. De forskjellige aktørene er på ulikt vis involvert, ikke bare i psykiatrihistorien, men også i diskusjonen om vern av den psykiatrihistoriske kulturarven.

Statens senter for arkiv-, bibliotek og museumsutvikling (ABM-u) og Nasjonalt medisinsk museum har satt i gang en utredning av psykiatrihistoriske museer, samlinger og arkiv i Norge. Arbeidet hittil tyder på at psykiatrihistorien er et underprioritert felt, preget av forfall og mangler. Ingen har fått midler til å ta oppgaven. Situasjonen på Lier synes symptomatisk. Utvalget av gjenstander er tilfeldig og samlet i uegnete lokaler; de rom og etasjer som viste seg ledige. Tingene er mangelfullt eller ikke registrert, og kunnskapen om dem finnes hos enkeltpersoner.

En gang midt på 70-tallet ble en mann innskrevet på Lier sykehus. Han var opp i årene og hadde begynt å surre. Han var pent kledd, for sønnen hadde sagt at de skulle på søndagstur. Ta seg en kaffe og et stykke kake. I stedet kjørte de til Lier og 23-salen, avdelingen for kroniske pleiepasienter. Han ble møtt av en ung pleier som forlangte at han skulle ta av seg alle klærne. Han nektet, men det hjalp ikke. Han tilbrakte resten av sitt liv på avdelingen. I likhet med en rekke andre pasienter. De fleste av disse pasientene vet vi ingenting om. Også mannen som skulle på søndagstur ville blitt historieløs, hadde det ikke vært for at den unge pleieren var Ingvar Ambjørnsen. Klærne den gamle mannen hadde på seg da han ble innlagt, ble oppbevart på loftet. Fortsatt finnes det private eiendeler i skap i de avstengte bygningene. Lier hadde i noen år et museum, men det måtte vike for plass til pasientbehandling. Nå er gjenstandene stuet sammen i et garasjeliknende lokale. Hvem spør etter hvilke historier de kan fortelle? Hvem verdsetter minnet til mannen som skulle på søndagstur?

En rekke mennesker utforsker for eksempel de avstengte bygningene. Mange av dem publiserer filmer, bilder og skriftlige skildringer og deltar i debatter på nettet. De diskuterer elektrosjokk, lobotomi og andre behandlingsformer, hvorvidt det er riktig å ta med seg og tilgjengeliggjøre ting og arkivmateriale, og om det i så fall er mest respektfullt å anonymisere eller ikke. De diskuterer altså sentrale psykiatrihistoriske og museale tema og om og hvordan selve forfallet i seg selv kan bevares og stilles ut. Aktiviteten og mangfoldet i diskusjonen vitner om et paradoks: Feltet møtes med stor likegyldighet fra myndighetene og stor interesse fra folk flest.”

Texten ovan kommer från den intressanta och viktiga artikeln Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien på Norsk Teknisk Museums hemsida. Klicka på länken och läs mer !

Tycker du norska är svårt att läsa kan du ha hjälp av att kopiera texten och få den översatt på google translate.